Besøk fra Mo

Tre Mo-jenter satte seg i bilen klokka fem en fredagsmorgen. De skulle til Trondheim for å handle på Ikea og Hennes & Mauritz. Etter en god kamp i trondheims bytrafikk (fire kjøreturer rundt Ikea), gulestripa plutselig på høyresida og hjul klemt opptil fortauskanten, var de usikre på om de noen gang kunne tenke seg å bo i by.

Men etter en rolig filmkveld med spaghetti og brownies, lørdagsfrokost med egg og tente lys og en times handletur på Hennes & Mauritz har de forhåpentligvis andre ting å se tilbake på. Skrukorker på melka gjorde dem hoppende glade. Å gå på tvers over krysset var skremmende. Grønnsaker solgt på gata - det gikk da ikke an!

Det er rart alt en blir vant til når en bor et sted. Kanskje det er på Mo jeg skal studere til neste år?

Med meterlange kvitteringer som suvenirer.

Koselig Trondheimsvær.

Runde

Cinnamon Mornings

Inspirert av denne bloggen http://community.livejournal.com/ofmornings/ og drevet av eksamenslesningstrøtthet: stilte jeg opp lunsjen jeg spiste i dag. (Jeg brukte over en time på lunsjfri, inkludert en tur på biblioteket og kjøpte to nye teer på Åhlens)

Vita, grove rundstykker med syltetøy og banan

Et glass Sunniva eple- og mangojuice 

En kopp Grönt te Buddha (god! god!)

Vårfrisk (yoghurt) m/ Granateple og bringebær: m/ eple, banan og müsli

Ja, det ble alt for mye mat, men så slapp jeg også unna litt lesing ;-/

til slutt, en rotete test: 

sommer og grilltid

Hvem trenger hund, når du kan ha Cleopetrus

Cleopetrus er min særegne godgutt. I dag gikk jeg en tur opp i skogen, og han kom hoppende etter. 

Turgåingen vår skal være på hans premisser. Helst skal det være en tjue meter mellom oss, han bakerst. (Han må for all del ikke komme fremst! Da snur han seg og freser for hvert skritt. Kommer du for nær, setter han klør og tenner i kneet ditt) Dersom jeg stopper for å vente på ham, stopper han også. Plutselig blir det interessant å stirre døvt ut i lufta. Uten forvarsel er han ikke bak meg lenger og noen ganger ser jeg ham ikke før jeg kommer hjem. 

Hvis jeg setter meg for å nyte utsikta, patruljerer Cleo fram og tilbake, opp og ned. Han legger seg en liten stund på fanget mitt, med årvåkent blikk, før han må ut og sjekke forholdene igjen. 

Den koselige hytta vi bygde da jeg var yngre, har blitt forvandlet til et skrekkens hus. Jeg turte ikke å gå bort for å se inn. Hvem har ødelagt døra? Hvem har lagt fra seg et stort, blått teppe utenfor? Er det en morder? Kan det hende vi hører skrik herfra om natta? Hvor kommer sjokomelkkartongen fra? 

Årets påskekrim. 

Fredag bestemte jeg meg for å gå opp emblemsfjellet der med turheisa og så innover mot Høgkubben. Det var tre ting som trakk ned turen:

Skoene.

- Jeg måtte låne mammas fjellsko som er ett nummer for små. Jeg begynte å kjenne gnagsår nokså tidlig. Da jeg hadde gått forbi sykehuset var det blitt så ille at jeg tok av meg skoen på det ene beinet og fortsatte barbeint. Heldigvis hadde jeg med meg en femtilapp, som jeg brukte til å kjøpe plaster på moa.

Halsen.

- Da jeg våkna den fredagen kjente jeg det i halsen. Jeg visste at nå blei jeg sjuk. Men siden jeg hadde bestemt meg for å gå denne turen måtte jeg jo det. Det var en konstant etsing i halsen, og tett nese, men hey fysisk fostring skal være sunt for kropp og sjel. 

Mobilen.

- Eller, kanskje heller: Paranoia. Da jeg hadde gått/klatra opp der med turheisa tok jeg opp mobilen for å ta bilde. Da så jeg at den var ca tom for batteri. Mens jeg gikk innover mot Høgkubben kom tankene: Hva om ... Tenk hvis ... Tenk om jeg falt ned her og brakk beinet, hvordan skal jeg da få hjelp? Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få fram beskjeden tydelig og raskt før batteriet døde. Og jeg lurte også på om det blir oppfattet forskjellig å si "Et stykke oppi bakken" og "et stykke nedfor toppen". Men hva om jeg slår hodet og blækker ut. Da kan jeg jo uansett ikke ringe etter hjelp.

Det var deilig å komme seg litt opp i fjella, selv om jeg hele tiden kunne høre bilduren bak meg. Også tenkte jeg jo at det hadde vært fint med en energisk, bjeffende turkamerat.

Men Cleo er og blir best, uansett.

I krig og paintball er alt lov

Paintball var mindre vondt enn jeg frykta og det blei en veldig gøy kveld. Vi sprang rundt, eller sto stille, skjøt og ble skutt (jeg ble vel mer skutt enn jeg skjøt selv, men det var bare fordi jeg er en snill person og ikke fordi jeg var litt pingle ... :P). Det var mindre vondt enn jeg frykta, men det var absolutt vondt. Jeg har fremdeles merker som bare blir større og blåere. Jeg trente jo som vanlig på lørdag. I garderoba skjønte jeg plutselig at folk så litt rart på meg. De lurte kanskje på om jeg blei mishandla hjemme. De skulle visst at det er de jeg trodde var mine venner (Astrid og Espen) som står bak. 

 

Dette innlegget er jo da et svar til Astrid (synes hun burde skrive noe snart) som lurte på om jeg skulle skrive et blogginnlegg om Paintball.  Hvorfor ikke? Det er jo ikke slik at jeg har noe å blogge om egentlig. Og siden jeg først har laget et blogginnlegg, så tar jeg jo med noe matnytt fra denne kanten også. Det følger jo med ;)

Sjokoladepai. Den ser god ut, gjør den ikke? Men den er så sunn, skjønner du, at den ikke smaker noe godt.

Farvel Bike Wheel Bridge

Hva er dette?

En svulst?

En vorte?

Mat?

Selvfølgelig er det mat! Det er

pannekakekake!

Selv om mat jo er uhyre interessant og spennende å se bilder av (er du ikke enig?) kommer det nå først to filmer. Resten av matbildene er plassert nederst i innlegget.

I mekanikken har vi bygd en bro. Det var egentlig veldig moro, og overraskende hvor mye den tålte. 

Og igjen har vi hatt tirsdagskveld. Denne gangen tok vi opp for de mange kveldene uten noe ekstra sjokolade ...

Ingrid hadde bakt sjokolade/sukkerbrødkake med masse masse sjokolade, både hvit og mørk. Jeg hadde prøvd meg på Arne Brimis sjokoladebombe (med ti egg!), som nok ble stekt for lite. Men i dag når den har stått i kjøleskapet et døgn, er den enda bedre. 

Så, en kort matkavalkade til slutt;

ost, frukt og kjekskveld med mamma;

nydelig "Nattergalen" fra "Nattergalen";

Dette er surdeigsbrød

Her er resultatet av det jeg sa jeg skulle prøve ut i forrige innlegg, hadde i epler og rosiner og masse røre i litt kokende melk. Det ble godt, men litt smakløst. Som du ser under, slik spiste jeg det først.

Og husene var varme da jeg kom hjem i kveld;

Kleppmelk

Snøen er kommet til Trondheim. I morgen skal jeg på skitur. En koseskitur (forhåpentligvis) med  kakao på termosen og first-price appelsin (2 kg til 12 kroner! :D). 

Denne pingvinen møtte meg oppe i festningsparken;

Apropo snø, la oss fortsette til tittelemnet til dette innlegget

I går hadde vi strikkeklubb - noe som nå er på vei til å bli like mye en matklubb som noe annet klubb. Og det er særdeles hyggelig, for vi er alle enige om at mat er godt og det er ekstra hyggelig å lage den sammen og spise i lag. 

Egentlig var det pizza som sto på menyen, men vi endte opp med å lage kleppmelk. Denne gastronomiske nytelsen av en matrett har jeg aldri hørt om før. Det er snakk om grå, ruglete klumper skvulpende i varm melk. Ja, det høres kanskje litt avskrekkende ut og jeg synes kleppmelk høres ut som noe som kunne stått sammen med klamydia og herpes, men klumpene er av tykk pannekakerøre. Da kan det vel ikke bli så ille? 

Det var godt. Jeg skal ikke si hva det så ut som, men vi hadde en veldig fin kveld. Nå tenker jeg å kanskje prøve å lage noe av det samme, bare mer som en grøt; ha mer pannekakerøre og mindre melk og kanskje litt smør oppi, kanskje litt eple kanskje ... Den som eksperimenterer får se ... 

For en bedre innføring i fenomenet, se videoen. 

Lys

I dag var himmelen klar og sola stor. Det er alltid så deilig når dagene blir lysere og lysere etter den mørke vinteren. Jeg tok en kort tur opp til festningen og angra på at jeg ikke kom meg på skitur i dag. Det tror jeg nok var fint. På fredag drar jeg nordover. Det skal bli godt, for én ting savner jeg i Trondheim og det er å kunne gå rett ut i naturen.  

Jeg er en designer! 

Dette er en setning jeg våkner med i hodet hver eneste morgen, klar til å ta fatt på nye 3D-modeller i skum og lage en collage av mitt profesjonelle jeg. 

Enda det var så vel. Jeg er fremdeles i tvil om hva jeg skal bli nå da jeg har godt påbegynt tjueårene av mitt liv. Men livet i Trondheim er fint. Vi innbarka kjerringene har tatt opp strikkekveldene våre igjen. Det er alltid en veldig hyggelig happening. Forrige gang disket Hanne opp med nydelig oste- og skinkepai. Julie hadde med pepperkaker! 

På søndag hadde jeg koselig visitt fra folkehøgskolefolk. Min navnesøster hadde med seg en nydelig sjokoladekake og jeg hadde bakt boller (sånne ikke heilt fra bunnen av). I kveld har Astrid og Ingrid vært innom for vår ukentlige tirsdagskveld hvor vi forlyster oss med tv og i kveld hadde vi boller også.