Cleopetrus er min særegne godgutt. I dag gikk jeg en tur opp i skogen, og han kom hoppende etter.
Turgåingen vår skal være på hans premisser. Helst skal det være en tjue meter mellom oss, han bakerst. (Han må for all del ikke komme fremst! Da snur han seg og freser for hvert skritt. Kommer du for nær, setter han klør og tenner i kneet ditt) Dersom jeg stopper for å vente på ham, stopper han også. Plutselig blir det interessant å stirre døvt ut i lufta. Uten forvarsel er han ikke bak meg lenger og noen ganger ser jeg ham ikke før jeg kommer hjem.
Hvis jeg setter meg for å nyte utsikta, patruljerer Cleo fram og tilbake, opp og ned. Han legger seg en liten stund på fanget mitt, med årvåkent blikk, før han må ut og sjekke forholdene igjen.
Den koselige hytta vi bygde da jeg var yngre, har blitt forvandlet til et skrekkens hus. Jeg turte ikke å gå bort for å se inn. Hvem har ødelagt døra? Hvem har lagt fra seg et stort, blått teppe utenfor? Er det en morder? Kan det hende vi hører skrik herfra om natta? Hvor kommer sjokomelkkartongen fra?
Årets påskekrim.
Fredag bestemte jeg meg for å gå opp emblemsfjellet der med turheisa og så innover mot Høgkubben. Det var tre ting som trakk ned turen:
Skoene.
- Jeg måtte låne mammas fjellsko som er ett nummer for små. Jeg begynte å kjenne gnagsår nokså tidlig. Da jeg hadde gått forbi sykehuset var det blitt så ille at jeg tok av meg skoen på det ene beinet og fortsatte barbeint. Heldigvis hadde jeg med meg en femtilapp, som jeg brukte til å kjøpe plaster på moa.
Halsen.
- Da jeg våkna den fredagen kjente jeg det i halsen. Jeg visste at nå blei jeg sjuk. Men siden jeg hadde bestemt meg for å gå denne turen måtte jeg jo det. Det var en konstant etsing i halsen, og tett nese, men hey fysisk fostring skal være sunt for kropp og sjel.
Mobilen.
- Eller, kanskje heller: Paranoia. Da jeg hadde gått/klatra opp der med turheisa tok jeg opp mobilen for å ta bilde. Da så jeg at den var ca tom for batteri. Mens jeg gikk innover mot Høgkubben kom tankene: Hva om ... Tenk hvis ... Tenk om jeg falt ned her og brakk beinet, hvordan skal jeg da få hjelp? Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få fram beskjeden tydelig og raskt før batteriet døde. Og jeg lurte også på om det blir oppfattet forskjellig å si "Et stykke oppi bakken" og "et stykke nedfor toppen". Men hva om jeg slår hodet og blækker ut. Da kan jeg jo uansett ikke ringe etter hjelp.
Det var deilig å komme seg litt opp i fjella, selv om jeg hele tiden kunne høre bilduren bak meg. Også tenkte jeg jo at det hadde vært fint med en energisk, bjeffende turkamerat.
Men Cleo er og blir best, uansett.
