Begynnelse og slutt

Noen ganger er begynnelsen mer interessant enn slutten. Det hender ofte at jeg blir skuffa over en slutt, at den ikke klarte å leve opp til forventningene mine. Ofte husker jeg ikke hvordan bøker jeg har lest og filmer jeg har sett, slutter. Jeg ante ikke hvordan appelsinpiken slutta, men jeg huska godt hvordan faren møtte appelsinpiken første gang. I topics of calamity physics syntes jeg slutten skuffet fordi den virket som noe rasket sammen for å bli ferdig med boka.

Én slutt husker jeg og det er slutten på Harry Potter og fangen fra Azkaban. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor det er denne boka i serien som står slik fram, men jeg tror det har med at forventningene mine om slutten ble overgått. Noe av den samme følelsen hadde jeg i går da jeg så på en krimserie: Noen hadde smuglet noe og jeg tenkte på mye forskjellig, men det var overraskende da det viste seg å være et menneske. Overraskende på en veldig bra måte, som overgikk forventningene mine. Det liker jeg, at noe i en film eller ei bok ikke er slik jeg har forutsett og likevel faller alle brikkene med ett på plass. Det er derfor jeg tror jeg ikke husket hvem appelsinpiken var, fordi det ikke var noe jeg ikke hadde forutsett da jeg leste om det.

Det må være vanskelig å skape en slutt som overgår leserens forventninger og fantasi og samtidig virker troverdig. For det er også viktig at leseren ikke føler seg lurt. Jeg synes det er fascinerende at en begynnelse ofte kan være mer interessant enn slutten og det tror jeg blant flere ting kan ha å gjøre med at folk er flinke til å la seg fascinere og det uvisse kan trigge mer enn svar.

Tilbake i hjembyen

Da jeg kom hjem til påske hadde jeg ikke vært i Ålesund siden sommeren. Det er det lengste jeg noen gang har vært borte, tror jeg. Jeg satt på bussen og så fram til å komme tilbake. I nitida på kvelden kjørte bussen inn til Moa og det var kjedelig hvor likt alt var og hvor fremmed det var samtidig. Dette er ikke min by lenger. Bussen kjørte videre mot hatlane. I grøftekantene lå gråsvart snø og gresset var oransjebrunt. Husene var mørke og slitte. Men da jeg gikk ut av bussen kjente jeg lukta, av sjø og regn og vår. Lukta jeg hadde glemt, som det ikke finnes noe lignende av i Trondheim. Da fikk jeg ny energi og skyndte meg smilende opp bakken.

Jeg har også funnet ut at det er flere ting i Ålesund enn jeg hadde trodd. For eksempel en Invit espressobar, som er en slags designstedrestaurant. Like over gata lå Nomaden, med nydelige kaker. Ofte i Trondheim er kakene på de ulike kafeene så like og masseprodusert, og ser bedre ut enn de smaker. Slik var det ikke her. Jeg må tilbake for å prøve en stor, mørk sjokoladekake. Dessuten er det tydelig at det er mye ved Ålesund jeg ikke har fått sjekka ut. Disse stedene var stappfulle og jeg har aldri hørt om dem før.

På Kube var det utstilling av morgendagens klassikere? - stoler. Det var kult at det var lagt opp slik at du skulle kunne prøve stolene. Det er vanskelig å si om en stol er god eller dårlig ut fra hvordan den ser ut, så det å prøve stolene i tillegg til å se dem var kult.