Jeg gleder meg til jeg ikke lenger skal være så avhengig av bussen. Men det som har vært fint med å være bussavhengig er at jeg har skjønt at diktlesning er en god måte å bruke tida mens jeg venter på bussen. Det er å anbefale; å alltid ha ei diktsamling i veska. Det er lett å ta den opp for å lese i ledige øyeblikk, og det gjør ingenting om du må lese diktet flere ganger før du rekker å komme gjennom det. Jeg har måttet lage meg en egen notatbok for alle gullkornene jeg finner i diktsamlingene. Ord og linjer jeg vil ta vare på. Jeg har vanskelig for å skjønne de store sammenhengene i flere av diktsamlingene. Usikker på om det er trening, eller om jeg rett og slett mangler noe for å kunne forstå dette. Dersom jeg får det fortalt, en eller annen nøkkel som åpner opp diktet, da er det så tydelig og ofte blir diktet mye bedre med en gang.
Men det er sjelden jeg finner disse nøklene i visse typer dikt. Likevel trives jeg med å lese dem. Det er en form som passer til et hektisk, oppstykket liv, der konsentrasjons-spennet må være kort.
Dikt er mye forskjellig, og selv om det er mye jeg føler går over hodet mitt, er det også de diktene som får satt ord på noe som virkelig treffer.
Etter noen dager i forkjølelsematthet kjenner jeg meg godt igjen i Gro Dahles beskrivelse: (nesen:) "Et kokt eple mellom slimhinner / hermetisert i hodets kjele / Ganen smeltet i smør / og tungens slappe muskel / altfor stor for munnen"
