Etter ei veldig lang og hard dørstokkmil (stå opp klokka 8 en søndag! midt i eksamensperioden!), var jeg endelig på Lian; Trondheims skiparadis (ifølge Julie). Det kan jeg ikke si meg uenig i. Jeg ble stormforelska i plassen.
På trikken oppover fabulerte jeg om at trikken fortsatte inn i skogen så vi slapp å gå selv. Jeg fantaserte også om å sitte inne foran peisen og drikke kakaoen der. Ja, jeg innrømmer det; i dag var jeg slått av jeg vet ikke hva og ingen skulle tro jeg har gått et år på friluftslivsskole i Troms.
Etter mange lange oppoverbakker fra trikkestoppet kom vi til det søteste, lille eventyrhuset jeg har sett. Utafor husdøra var det bare å spenne skia på beina og labbe vei. Det gjorde vi også; snøen var myk og sekken var lett. Raskere enn jeg trodde hadde vi gått 6 kilometer og nådd hytta som var målet for dagen. Da var vi gode og varme.
Inne på hytta satt vi lenge, koste oss med kakao og blåbærsuppe og niste. Hjemturen gikk raskt, om enn nokså ustødig for min del. En gang stupte jeg framover og planta trynet mellom skituppene mine, som for anledningen hadde gått i kryss. Det var en herlig tur!
Gode og slitne satte vi oss i den koselige stua hjemme hos foreldrene til Julie. Vi fikk julebrus som vi slo hull i toppen på med stein og spiker. Julebrus kommer ikke til å smake likedan uten!
Vi fikk dessuten treretters middag;
forrett: kamskjell og krabbeklør på salatbunn; godt.
middag: ovnsbakt laks/torsk; meget godt
dessert: is med varm jordbærsaus og sjokoladekjeks; nam!
Det er ikke måte på hvor sterkt inntrykk dette gjorde på en stakkars student som lever på fiske-pinner, -kaker og -pudding.
