Fest

En slik morgen

Sitte og se på morgenen. Jeg merker ikke overgangene, men når jeg ser ut er lyset forandret, fargene på himmelen annerledes enn de var. Skyene er myke og mørk grønne. Det er en turkis undertone, lysest like over fjella, hvitest der. Lenger opp i høyden er det mer babyblått. De grå, mørke skyene flyter over hvelvingen, nokså sakte, men de flyter, beveger seg forbi vinduet mitt. Hustakene er dekt av snø. Lysene fra lyktestolper og vinduer gir snøen rødskjær. Det blinker fra billys.

En slik morgen, det skulle betydd noe. Dette er en ny dag. En helt ny dag.

Snø og tidlig mørke

Det er desember. Det har lagt seg et mykt lag snø på bakken. Ikke mye, så lite at du kan sparke deg til asfalt med skotuppen. Det er julegrøtsmaksprøve på butikken og utafor står Colabilen og lyser. På vei ned til butikken er det lyst, men da jeg kommer ut av butikken har det blitt mørkt. Jeg gnafser mandariner fordi det er sunnere enn mye annet. Jeg prøver å ha julemusikk i bakgrunnen nå og da for å få julestemning. Av en eller annen grunn ble jeg stressa da jeg plutselig oppdaget at det var desember og jeg ikke var klar for at det skulle nærme seg juleferie. Det betyr at det allerede har gått et halvår og det igjen vil si at jeg bare har et halvt år igjen på skolen. Vår betyr velgetid og frustrasjonstid. Det er mye fint med vår, men akkurat det der gruer jeg meg til. Høsten kunne godt vart litt lenger for min del.

Litteratur i Odda

Odda er omtalt i ulike utenlandske reiselivsblader. Blant annet så kårer Lonely Planet byen til en av Norges styggeste.

Vi bodde i campinghytter en halvtimes gange opp fra sentrum. Langs veien lå idylliske småhus og hekker i knallfarger. Jeg hadde trodd de mange fjellene som kapslet inn byen ville gi meg klaustrofobi. De var store, massive og mørke, men når sola skinte eller tåka skjulte dem, gjorde de ingenting.

Vi var der for å oppleve litteratursymposiet, samtale med andre studenter om egne tekster, gå på foredrag og høre essayopplesninger. Jeg ble aldri helt vant til å se de mange kjente forfatterne bevege seg rundt i gatene, plutselig stå bak meg i hotellbaren eller unnskyldende gå forbi inne på en trang cafe.

Vi fikk omvisning på smelteverket og var innom det som tidligere hadde fungert som vannkraftverk. Industri og natur. Sært og fint.

Høsttur på fjellet

Vi forserte mange høydemeter fredags ettermiddag, men alt var verdt det da vi kom opp på platået og kunne se utover fjellene i dagens siste, kaldskimrende lys.

Rufsete trær, småbekker, stillhet og en himmel til å se seg vill på og fortape seg i.

Hele helga var det sol, blå himmel og stille. Fjellet var kledt i oransje, rødt, grønt og gult. Vi trengte bare å klatre litt opp fra lavvoene for å kunne innta frokosten i varmende solskinn.

Med mat i magen var det bare å hekte armene inn i sekken, feste magebeltet og starte gåinga.

Vi spiste lunsj med utsikt over daler og fjell og folgefonna som en mørk blånyanse i horisonten.

På Høgabu var det allerede folk i hytta, men vi klarte å presse oss inn på loftet. Tolv sengeplasser - atten mennesker? Ikke noe problem. Sangstund og delekveld i stearinlysskinn.

Søndags morgen var fin som hele helga hadde vært. Klar himmel, blikkstille vann.

Turstier og utforming av rom

Det er mange fine turstier rundt omkring der jeg bor. Jeg har ikke møtt på mange skumle dyr, men dette insektet som er lenket til ene treet fikk meg til å skvette første gang jeg så det. Ellers har det mest vært småmus og småfugler som lusker i buskene. Og lyktene er grønne med form som sopper. Ser du lyktestolpen på bildet til høyre?

Da mamma og pappa var innom en tur i helga, ble det mulig å reorganisere rommet mitt og fylle på med diverse møbler til å oppbevare ting i: skuffer, skap og hyller. Jeg har mange ulike treslag på rommet mitt; furu, eik, bjørk og ask. Og selv om jeg gjerne ville bruke ting vi har hjemme fra før av, ble det to turer til Ikea denne gangen også. Vel vel, ingenting er som å spise kjøttboller der i godt selskap. Aller mest glad er jeg for å ha fått ned ei skikkelig dyne som er tjukk og mjuk og deilig å grave seg inn i.

På nye eventyr

Jeg har gleda meg til å dra til Bergen, men da jeg dro ut til flyplassen i dag tidlig var det med sug i magen. Tendensen for dagen var ikke lovende: Jeg hadde 13 kilo i overvekt (hadde tenkt at jeg kunne ha to kolli, hver på 20 kg. Men det var selvfølgelig slik at regelen gikk på at jeg kunne ha så mange kolli jeg ønsket, men at de tilsammen ikke måtte veie over 20 kg. Heldigvis sa dama at jeg kunne ta den ene lille kofferten som håndbagasje.

Ikke nok med det, jeg hadde glemt noe som pappa måtte kjøre tilbake og hente. Han kom slik at jeg akkurat fikk henta det, før jeg måtte gjennom sikkerhetskontrollen. I sikkerhetskontrollen finner de selvfølgelig ut at det er sjampo og diverse i kofferten som egentlig skulle vært innsjekka bagasje. Og om og men og men og om, jeg kom meg springende og andpusten på flyet.

Når jeg satt på bussen innover mot Bergen kjente jeg meg urolig. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde da jeg satt på toget til Opptur. Jeg skal møte helt ukjente folk. Jeg skal bo med fremmede i lengre tid. Jeg har ikke kontroll. Jeg aner ikke hvordan dagen min ser ut. Det er rart at det skal være slik hver gang. Jeg vet at det går bra. Opptur blei en stor opptur. Og når jeg møtte Sara som jeg skulle bo hos, var jeg ikke lenger urolig på den måten. Jeg tviler litt på at jeg noen gang får lagt det av meg, det at jeg i siste liten sitter og tenker at jeg vil være alle andre steder, kan ikke bussen kjøre feil, flyet lande i Tromsø isteden eller noe, bare så lenge jeg slipper å fullføre! Men det går godt, beina mine dovner ikke bort, jeg svimer ikke av.

Fjøsanger er bra. Mange turstier å følge, inn i skogen, forbi gårder. Rommet mitt er fint og lyst. Jeg gleder meg til å begynne på skolen. Men først skal jeg være turist i Bergen by.

Dagens bibelvers passet godt:

Jes 35,4

Si til de urolige hjerter:

Vær frimodige, vær ikke redde!

Dørproblematikk

Det var fint vær da jeg tok bussen opp til Trondheim. Tydeligvis var det varmt ute også, for aldri har jeg sett så mange halvnakne folk langs veien. Det var ei velholdt dame med en rosa tubekjole som slutta like under rompa og ei anna, eldre dame som stod i bh og liten hvit shorts og malte huset. Det var folk på verandaene i undertøyet og menn på åkeren i bar overkropp.

Jeg satt inne i airconditionen i bussen, hørte på musikk og kikket ut på disse folka. Jeg prøvde å tenke på framtida og hvilke valg som skal tas. Da jeg ble tjueto fikk jeg et veldig fint kort hvor det stod at de ønsket meg et år fylt av de uendelige mulighetene livet byr på for den som åpner dørene en etter en. Og det er kjempeflott, problemet mitt er bare at jeg har uendelig mange muligheter uten å ha åpnet en eneste dør og jeg er livredd for at dersom jeg faktisk velger ut bare én dør og går for den, vil mange andre dører lukkes. Et luksusproblem, ja visst, men mange kvaler gir det meg likevel.

Eksamenslesing på engelsk

På tur over atlanteren pakka jeg fram fysikkboka. Det var sol og hav utafor vinduet. Små, hvite skydotter kastet skygger ned på den dypblå havoverflaten. Det var en fin måte å lese til eksamen på. Men det har ikke vært bare eksamenslesing under oppholdet i England. Jeg har vært på en utrolig stor indisk restaurant med virkelig god mat, jeg prøvde en blandingsmeny hvor jeg fikk smakt på mye forskjellig. Bare desserten bestod av honningyoghurt med bær, sjokolademousse og en slags mandelkake med nøtter og frukt.

Svaner og ender i Hyde Park

Jeg har også gått på restaurant aleine. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle ta med mat opp på hotellrommet, gå på en cafe eller faktisk stige inn og si "Table for one, please" for så å bli sett litt rart på og vist til et bord. Jeg gjorde det siste, satte meg med ryggen til rommet og ansiktet mot gaten utenfor. Jeg fikk oliven å spise på mens jeg fant ut hva jeg skulle bestille og etterhvert en god spaghettirett. Tre ulike servitører passet på at jeg hadde det bra, likte maten og fylte opp glasset mitt. Det er egentlig godt å være litt sær, gjøre ting som ikke er helt normen.

Det var fint å komme til Windsor; der var det mer overkommelige avstander enn i London. En koselig liten landsbyaktig sak med et stort slott på toppen av bakken. Jeg gikk med en audioguide på øret og fikk hørt og sett meg rundt på Windsor Castle.

Samme kveld begynte det å stå folk i gatene med skilt som viste til Tattoo. Jeg fulgte pilene og folkene. Etterhvert var det en stor gjeng med mennesker og biler som bevegde seg bortover. Det jeg først hadde trodd var pil til ei tatoveringssjappe, viste seg å ikke stemme. Jeg spurte første og beste fyr med gul refleksvest: Hva er egentlig dette? Jeg tror han ble nokså sjokkert over min uvitenhet. Jeg fikk ikke med meg Tattoogreia, men neste dag var jeg på hesteshow.

Jeg fikk sett sprangridning og mounted games, militærkonkurranser og visning av hack. Dessuten var det en konkurranse med flotte, gamle vogner og firspann av hester foran. Det var utrolig artig.

Oppholdet fikk en god slutt da jeg så musikalen Lion King på West End. På flyet hjemover ble det materialteknikklesning - og det blir det i ukene fremover også. Det var godt med et avbrekk.

O du skjønne datasal

Datasalen har blitt mitt nye hjem. Jeg kommer dit tidlig om morgenen og går hjem om kvelden. Vi sitter der sammen, designstudenter i siste innspurt. Dataer rendrer. Dataer gir opp. Rommet blir tømt for frisk luft. Varmen setter i, enda det snør ute (og det snart er mai). Det knatrer i tastatur og klikker av musepekere som lukker et program eller drar ut en firkant eller trykker extrude for å få en smooth sirkelskive.

Fireflies

"I'd like to make myself believe

That planet Earth turns, slowly
It's hard to say that I'd rather stay awake when I'm asleep
Cause everything is never as it seems"

Denne sangteksten fikk meg til å tenke på hvor rart det er alt vi tror vi vet, som at jorda beveger seg rundt. Dette er jo ikke noe vi kan føle. Vi må tro det. Indisier sier jo at det er slik. Sola går opp og ned. Men likevel, det er mye som er rart.

Jeg kom over en interessant artikkel i går i dagbladet. De dyre joggeskoa med mye demping er visst ikke gode for beina våre. Aller best hadde det vært om vi sprang barbeint. Alt jeg ikke tenker å stille spørsmål med en gang, også viser det seg at det er helt feil. Nå vet jeg ikke om det gjelder i dette joggeskotilfellet, men jeg liker å bli minnet på at "everything is never as it seems".

Denne våren har jeg fått prøve meg på en lang ideprosess. Det mest overraskende er hver gang jeg tenker om en idé: Denne er alt for urealistisk og sprø. Det går jo ikke an å få til noe sånt!

Så viser det seg at det allerede er funnet opp.

Rett opp og rett ned

Sunnmørsfjella er bratte. Påskeaften var hele familien på skitur. Vi så oss ut en bakke og sa opp der! Det ble sikksakkgåing og fiskebein heile veien opp. Der oppe var det en utrolig fin utsikt. Vi hadde til og med sol og snøen glitret. Vi kunne følge veien som slynget seg inn mellom fjella og miniatyrbilene som kjørte på den. Også var det stillhet. En stor stillhet, så sterk i kontrast til å være i trekket bare et par hundre meter lenger borte. Vi spiste niste som ikke kunne smakt bedre og kvikk lunsj som jeg ikke liker annet enn på tur og da er den veldig god.

Så skulle vi ned igjen. Det var selvfølgelig like bratt nedover som oppover, snøen var myk, porøs og sporete. Det var en god del skliing på rumpa, "nesten ut i spagaten"-ploging, veiving med armer og bein, tryning og hyl. Men vi kom oss ned også.

Begynnelse og slutt

Noen ganger er begynnelsen mer interessant enn slutten. Det hender ofte at jeg blir skuffa over en slutt, at den ikke klarte å leve opp til forventningene mine. Ofte husker jeg ikke hvordan bøker jeg har lest og filmer jeg har sett, slutter. Jeg ante ikke hvordan appelsinpiken slutta, men jeg huska godt hvordan faren møtte appelsinpiken første gang. I topics of calamity physics syntes jeg slutten skuffet fordi den virket som noe rasket sammen for å bli ferdig med boka.

Én slutt husker jeg og det er slutten på Harry Potter og fangen fra Azkaban. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor det er denne boka i serien som står slik fram, men jeg tror det har med at forventningene mine om slutten ble overgått. Noe av den samme følelsen hadde jeg i går da jeg så på en krimserie: Noen hadde smuglet noe og jeg tenkte på mye forskjellig, men det var overraskende da det viste seg å være et menneske. Overraskende på en veldig bra måte, som overgikk forventningene mine. Det liker jeg, at noe i en film eller ei bok ikke er slik jeg har forutsett og likevel faller alle brikkene med ett på plass. Det er derfor jeg tror jeg ikke husket hvem appelsinpiken var, fordi det ikke var noe jeg ikke hadde forutsett da jeg leste om det.

Det må være vanskelig å skape en slutt som overgår leserens forventninger og fantasi og samtidig virker troverdig. For det er også viktig at leseren ikke føler seg lurt. Jeg synes det er fascinerende at en begynnelse ofte kan være mer interessant enn slutten og det tror jeg blant flere ting kan ha å gjøre med at folk er flinke til å la seg fascinere og det uvisse kan trigge mer enn svar.

Tilbake i hjembyen

Da jeg kom hjem til påske hadde jeg ikke vært i Ålesund siden sommeren. Det er det lengste jeg noen gang har vært borte, tror jeg. Jeg satt på bussen og så fram til å komme tilbake. I nitida på kvelden kjørte bussen inn til Moa og det var kjedelig hvor likt alt var og hvor fremmed det var samtidig. Dette er ikke min by lenger. Bussen kjørte videre mot hatlane. I grøftekantene lå gråsvart snø og gresset var oransjebrunt. Husene var mørke og slitte. Men da jeg gikk ut av bussen kjente jeg lukta, av sjø og regn og vår. Lukta jeg hadde glemt, som det ikke finnes noe lignende av i Trondheim. Da fikk jeg ny energi og skyndte meg smilende opp bakken.

Jeg har også funnet ut at det er flere ting i Ålesund enn jeg hadde trodd. For eksempel en Invit espressobar, som er en slags designstedrestaurant. Like over gata lå Nomaden, med nydelige kaker. Ofte i Trondheim er kakene på de ulike kafeene så like og masseprodusert, og ser bedre ut enn de smaker. Slik var det ikke her. Jeg må tilbake for å prøve en stor, mørk sjokoladekake. Dessuten er det tydelig at det er mye ved Ålesund jeg ikke har fått sjekka ut. Disse stedene var stappfulle og jeg har aldri hørt om dem før.

På Kube var det utstilling av morgendagens klassikere? - stoler. Det var kult at det var lagt opp slik at du skulle kunne prøve stolene. Det er vanskelig å si om en stol er god eller dårlig ut fra hvordan den ser ut, så det å prøve stolene i tillegg til å se dem var kult.