Tilbake i hjembyen

Da jeg kom hjem til påske hadde jeg ikke vært i Ålesund siden sommeren. Det er det lengste jeg noen gang har vært borte, tror jeg. Jeg satt på bussen og så fram til å komme tilbake. I nitida på kvelden kjørte bussen inn til Moa og det var kjedelig hvor likt alt var og hvor fremmed det var samtidig. Dette er ikke min by lenger. Bussen kjørte videre mot hatlane. I grøftekantene lå gråsvart snø og gresset var oransjebrunt. Husene var mørke og slitte. Men da jeg gikk ut av bussen kjente jeg lukta, av sjø og regn og vår. Lukta jeg hadde glemt, som det ikke finnes noe lignende av i Trondheim. Da fikk jeg ny energi og skyndte meg smilende opp bakken.

Jeg har også funnet ut at det er flere ting i Ålesund enn jeg hadde trodd. For eksempel en Invit espressobar, som er en slags designstedrestaurant. Like over gata lå Nomaden, med nydelige kaker. Ofte i Trondheim er kakene på de ulike kafeene så like og masseprodusert, og ser bedre ut enn de smaker. Slik var det ikke her. Jeg må tilbake for å prøve en stor, mørk sjokoladekake. Dessuten er det tydelig at det er mye ved Ålesund jeg ikke har fått sjekka ut. Disse stedene var stappfulle og jeg har aldri hørt om dem før.

På Kube var det utstilling av morgendagens klassikere? - stoler. Det var kult at det var lagt opp slik at du skulle kunne prøve stolene. Det er vanskelig å si om en stol er god eller dårlig ut fra hvordan den ser ut, så det å prøve stolene i tillegg til å se dem var kult.