Begynnelse og slutt

Noen ganger er begynnelsen mer interessant enn slutten. Det hender ofte at jeg blir skuffa over en slutt, at den ikke klarte å leve opp til forventningene mine. Ofte husker jeg ikke hvordan bøker jeg har lest og filmer jeg har sett, slutter. Jeg ante ikke hvordan appelsinpiken slutta, men jeg huska godt hvordan faren møtte appelsinpiken første gang. I topics of calamity physics syntes jeg slutten skuffet fordi den virket som noe rasket sammen for å bli ferdig med boka.

Én slutt husker jeg og det er slutten på Harry Potter og fangen fra Azkaban. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor det er denne boka i serien som står slik fram, men jeg tror det har med at forventningene mine om slutten ble overgått. Noe av den samme følelsen hadde jeg i går da jeg så på en krimserie: Noen hadde smuglet noe og jeg tenkte på mye forskjellig, men det var overraskende da det viste seg å være et menneske. Overraskende på en veldig bra måte, som overgikk forventningene mine. Det liker jeg, at noe i en film eller ei bok ikke er slik jeg har forutsett og likevel faller alle brikkene med ett på plass. Det er derfor jeg tror jeg ikke husket hvem appelsinpiken var, fordi det ikke var noe jeg ikke hadde forutsett da jeg leste om det.

Det må være vanskelig å skape en slutt som overgår leserens forventninger og fantasi og samtidig virker troverdig. For det er også viktig at leseren ikke føler seg lurt. Jeg synes det er fascinerende at en begynnelse ofte kan være mer interessant enn slutten og det tror jeg blant flere ting kan ha å gjøre med at folk er flinke til å la seg fascinere og det uvisse kan trigge mer enn svar.